Tradisjoner og merkedager, tidsregning og rytme

 

Årets ritualer av Helene Kierulf Næss er en bok jeg ble oppmerksom på gjennom Studio 2 i NRK Radio for noen år siden. Jeg satte pris på de jevnlige intervjuene om merkedager og tradisjoner og bakgrunnen for disse. 

Med alderen har bevisstheten rundt tradisjoner blitt sterkere hos meg. Visst har årets rytme vært veldig viktig for meg helt fra jeg var barn, og jeg er mer opptatt av datoer enn de fleste. Jeg har plenty av personlige merkedager gjennom året basert på erfaringer og opplevelser. Men akkurat nå er jeg mer opptatt av de mer samfunnsmessige etablerte. 

Etter ha vært igjennom årene som gammel ungdom og ung voksen, da "ingenting" var viktig, og året like gjerne kunne vært som TV3, der Simpsons og Kongen av Queens går til samme tid hver dag, samme om det er julaften eller 17. mai, ble jeg i slutten av tyveårene veldig glad i disse tradisjonene. Etter å ha forkastet både påske og jul som foreldet og irrelevant dilettanteri til overforbrukets ære, ble jeg, sånn følelsmessig, faktisk tatt på fersken av en helt nøktern og grei reklamefilm på TV oppunder jul et år i andre halvdel av mine tyveår, og innså at jeg jo har en dypere og mer personlig følelse for nettopp disse tradisjonelle greiene. At de har et innhold i sin form. 

Jeg har jo ikke vokst opp i noe religiøst hjem. Og selv om kristendommen nok har vært sterkere til stede i mitt liv enn mange andres, regner jeg meg ikke som troende. Men religiøs? Tja, kanskje litt? Religiøs i betydningen tro mot fremfor tro på. Tradisjonene vi har er noe jeg er glad i, og som jeg synes er verdifullt å gi videre til mitt barn, kun fordi de er tradisjoner og noe fint. I desember, mens hele bygda bugnet av julelys på trær og i vinduer var det veldig koselig, men også viktig for meg, å hente datteren min i barnehagen og gå hjem med henne i vogna så vi kunne stoppe for å kose oss med lysene og pynten. Mye livskvalitet i andres julepynt. 

Helene K. Næss skriver om hvordan gamle merkedager og tradisjoner, fester og ritualer er knyttet til naturens rytme, som solverv og jevndøgn, vår og høst. Og at denne rytmen er med på å gi oss mennesker en slags mening i tiden som går. (Næss, 2021, s. 14) Og dette sykliske i tiden er blitt noe av det vakreste jeg kan tenke meg i livet, både på liten skala og på stor skala. Dagslyset som går, og innholdet i døgnets "faser", årstidene som går, med sitt innhold som endres littegrann for hvert år, og den store skalaen - livet, og tanken på at min lille datter på to en gang skal bli en gammel dame, forhåpentligvis glad og fornøyd med livet hun har levd så langt, føles trygt og godt og gir mening og trygghet også i perioder da dumme småting kan drive en halvt til vanvidd.

Jo voksnere jeg har blitt, desto mer setter jeg pris på dette, og Helene K. Næss sin bok er en meget fin ting å hygge seg med på en heller grå mars-søndag.