Innevær?

Etter ei uke med såkalt pangstart på sommeren, var det virkelig deilig å våkne til skikkelig "innevær" igjen i dag. Skjønt... Innevær? Er ikke alt vær innevær? 

Jeg, som alle andre, synes det kan være koselig med soldager. Da jeg var barn betydde det shorts, is, bading og kanskje grilling. Sånne koseting som hører sommeren til. 

Men det var også veldig deilig når det kom en dag med grått og regn. Slike dager fikk en helt egen ro, uten "krav" til å måtte finne på så mye. Og den følelsen er den beste som finnes. 

Vi nordmenn er preget av å bo i et land der nesten halve året består av såkalt "innevær", og hvor det å gå ut betyr å stramme seg litt ekstra opp og ta imot et slags ubehag. Et ubehag som visstnok blir borte så fort sola skinner, uten at jeg nødvendigvis er enig i det. Det mest behagelige sommerværet er jo når det er skyet og mellom 17 og 22 grader. Og de fineste høstdagene er når det er litt småkaldt, og tåka slører til skogen.

Når sola skinner er det en slags folkeplikt å komme seg ut. Allerede fra en er liten, og koser seg med et eller interessant inne, får en høre "Skal du bare være inne? Skal du ikke komme ut i sola? Det er så deilig i sola!" Underforstått; Fort deg! Det kan regne i morgen. Så bare derfor skal en legge fra seg det interessante en holder på med, for så å gå ut for å gjøre noe mindre interessant bare fordi sola kanskje kan være borte i morgen, hvilket i seg selv er helt uproblematisk for sånne som meg. Selv her på Østlandet, hvor vi - uten at jeg har noen statistikk å vise til - har minst like mange soldager som regndager per år. 

Det er en ganske rar ting, ikke sant?

Her i huset har vi etterhvert fått opp rikelig med markiser, persienner og annen solskjerming. Sollyset hører hjemme ute, og inne skal det være valgfritt om en vil ha sollys eller stearinlys. 

Vi som ikke ubetinget elsker sola, og er frekke nok til å si det, anses jo som både gledesdrepere og festbremser. Og det er helt greit. Uansett er det vi som er de ekte heltene. Norge er på verdenstoppen i tilfeller av hudkreft per capita. Og det er jo ikke utenkelig at det skyldes overnevnte? Det unngår vi!

Og i dag slår vi et slag for kjølig og grått! 

Gummistøvler i hagen

 

Noe av det fineste med tidligvåren er å begynne med smårydding i hagen. Med gummistøvler på. Gummistøvler, ikke fordi det er så vått, men fordi det er så lettvint å bare stikke bena nedi et par sånne. 

Og smårydding fordi det alltid ligger igjen minner fra året før, som ikke har tålt vinteren. Som aldri var ment å tåle vinteren. Plast som har falmet og blitt sprø. Planter i potte som skulle blitt kompost i fjor, men får bli det i år i steden. 

Og så komme inn og spise sjokolade med appelsinsmak etterpå. 

Påske

Romuald Twardowski spiller. Det er ukas eneste fridag. Og en dag som i sin helhet skal tilbringes hjemme. Ekstra flaks er at det er gråvær og nedbør ute, så det ikke finnes noen "unnskyldning" for å rote seg utendørs! Kanskje jeg endelig skal få sett videre på Better Call Saul? 

Strømming

Et gjennomsnittlig strømmeabbonement for musikk koster en hundrelapp i måneden. På bildet ser du en CD jeg kjøpte i 1996 med prislappen fortsatt sittende på. Altså kostet én CD i 1996 mer enn dobbelt så mye som et strømmeabbonement i dag, omregnet til datidens pengeverdi. 

Jeg har kjøpt musikk siden jeg var 10. Med glede. Ukepenger og bursdagspenger gikk så å si alltid til plater; det var høyt prioritert. Og det gir ingen mening å spekulere i hvor mange tusen som har gått med i årenes løp, men det er ikke få. 

Platebutikkene hadde et par lyttestasjoner med headset, hvor du kunne stå en liten stund og få en prøvelytt. Men det var alltid under et visst tidspress, og alle vi som har et ekstra godt forhold til musikk vet at mye musikk trenger både tid og fordypning for å skinne. Dermed skjedde det ofte at en kjøpte de litt lovende platene for å sjekke dem nærmere ut. 

Og så var det nå sånn, da, at langt ifra alle platene en kjøpte falt tilstrekkelig i smak. Kanskje var to-tre låter bra, men resten dårlig tidtrøyte. 

Takket være bruktbutikkene har jeg fått bytta unna mye ræl i åras løp, men dét regnestykket gikk jo ikke akkurat i pluss. Og bare det faktum at bruktbutikkene knapt ville ta imot flere CDer etterhvert, røper at det ikke bare bar meg som ville bytte inn ting. 

Stort sett er jeg fornøyd med at jeg ble født akkurat da jeg ble født. Men som kjøpende musikkpublikum hadde det ikke gjort noe å bli tenåring omtrent rundt 2010. Tenk så mye penger jeg hadde spart! Når en slipper å kjøpe musikk for å sjekke den ut, men kan finne den på strømmen, sparer en ikke bare egen lommebok. En sparer miljøet også! 

Jeg synes det er trivelig å eie min egen musikk. Fordelene med det har jeg nevnt tidligere. Lenge syntes jeg noe forsvant med strømmingen, nemlig fenomenet platesamling. Den selvbiografiske hylla som fortalte hvem du var, og som i forfengelighetens navn viste frem dine ja og nei. Ja, det var vakkert, og jeg er glad jeg fortsatt har min. Men langt i fra alt er nødvendig å eie. 

Artistene sies å ha tapt stort på strømmingen. Vel, det fordelingsregnskapet der har jeg alt for lite greie på til at jeg vil prøve å mene noe om det, men lyttemønsteret til folk røper nok at det å gi ut musikk må gjøres på en annen måte i våre dager. Men det kommer vi tilbake til en annen gang! 

Ha en god palmehelg, og nyt musikken!