Årets siste utebad?

Ja, det ble årets siste bad i helga. Vi har hatt bassengvarmen på dag og natt i hele sommer, og jevnt hatt 30 grader der. Men nå, når temperaturene har sunket såpass som de har, så slo vi av. Og vi tømmer bassenget til helga. 

Hva dette bassenget har gjort for oss! Vi kjøpte det ifjor, sammen med den varmeren. Dermed behøvde vi ikke reise noe sted, ettersom vi i tillegg har en deilig hage og plenty med blåbærlyng i umiddelbar nærhet.

Tidligere, før vi fikk barn, og før vi flyttet ut på landet, ville det føles obligatorisk å reise bort i en ferie. Nærmest bortkastet tid å ikke gjøre det. Men det har endret seg. Hovedårsaken var selvfølgelig at vi nå bor så godt. Reisebehovet blir et helt annet når en bor i en trist betongkasse i en stor by med trengsel, støy og skitt på alle kanter.

Sånn sett har vi blitt mer miljøvennlige også. For det er ingen tvil; flyreiser er en ganske unødvendig luksus som må reduseres for å nå disse klimamålene alle snakker så mye om. Og med siste tiders kraftige regnskyll (jeg nekter konsekvent å bruke den populærtabloide termen ekstremvær) viser jo følgene av overforbruket seg veldig håndfast. 

Hvorfor gå over bekken etter vann? 

 

Spillelisten og albumet

Enkelte musikksynsere, særlig av den litt eldre garde, uffer seg over fenomenet spillelister. De klager over at de unge "aldri hører på hele album mer". Men stemmer det? Og er det et problem? 

Albumet oppsto som konsekvens av LP-platens lagringskapasitet, som er på inntil 45 minutter. Noen skviset inn enda litt mer, men det gikk på bekostning av lydkvaliteten. Mange album fra LP-alderen er på 35 til 45 minutter. Og det er en veldig passe dose med musikk, sånn kognitivt. Det er også en grei dose musikk å lage, for en artist eller et popband som har nok gode idéer. Ser vi på "den seriøse musikken", så varer f.eks. en symfoni eller en solo-concerto i 30 til 40 minutter og en strykekvartett i 15 til 30 minutter. Altså viderefører LPen på en måte idéen om passende varighet på en tiltenkt mengde musikk. 

Albumets forsvarere viser ofte til helheten i et album. Jada, i mange tilfeller bærer albumet en helhet som er helt verdt å høre i sammenheng. Mange album inneholder også skatter som aldri har funnet veien til singler, best-of-skiver, og som kun har blitt hørt av dem som spilte igjennom hele albumet. Ta for eksempel nydelige "Fading Lights" som ligger helt sist på Genesis-albumet We Can't Dance. Som et medium for store, helhetlige idéer har albumet livets rett, så absolutt, men disse helhetlige idéene er ikke så vanlige som albumets forsvarere gjerne vil hevde.

Spillelista er ikke noe nytt fenomen skapt av strømmetjenestenes algoritmer eller for mp3-spillerne i sin tid. Vi som har levd en liten stund husker jo hvordan vi laget samlekassetter for å ha i walkmanen eller i bilen. Dessuten var det jo ikke uvanlig å bytte CD ofte når en hørte på musikk, noe som jo også er å lage en spilleliste. Plateselskapene tok også tyren ved hornene selv og laget såkalte hitsamlinger som solgte i bøtter og spann, og ikke minst "best of"-plater med de enkelte utøvere. Jeg har flere samlealbum stående i platehylla mi, som jeg velger å høre fremfor originalalbumene. Og hvorfor det? 

Jo, fordi det slett ikke alle band eller artister som klarer å lage gode album. De lager knakende gode enkeltlåter, men blir kjedelige i lengre løp.

Riktignok fantes den såkalte EPen - en slags mellomting mellom singel og album, i sin tid, men den var ikke like vanlig som, og heller ikke regnet som en like "ordentlig" utgivelse som et album - snarere et slags "venteprodukt". Minner også om den svindyre, men like fullt populære CD-singelen. Ved inngangen av 2000-tallet kosta den 69 kroner, og det ville vært 119 kroner i dag.

Så dagens tilstand er fordelaktig både for utøvere og lyttere. Artistene kan slippe å kaste bort tid og krefter på å fylle hele album, og heller gi ut ferdige enkeltlåter i et passelig tempo Og vi lyttere får slippe å måtte velge mellom å kjøpe hele album som i bunn og grunn er kjedelige, eller svindyre CD-singler - vi kan få høre musikken når den kommer ut. 

Så får bransjen selv finne ut av hvordan de som skal tjene penger får tjene penger på en rettferdig måte. 

I dypet av ferien

Årets sommerferie har i sin helhet foregått hjemme. Med dagsturer for å besøke familie, men ingen større utflukter. Dagene har minnet til dels om hverdager, minus alle tingene en skal rekke. Med en toåring i huset er det helt supert. Unger liker det hverdagslige. Det gjør jeg òg. 

Vi har en nydelig hage med bærbusker der toåringen gjerne forsyner seg med rips og solbær. Markjordbæra vokser vilt. Det nye lekestativet er på plass. At vi har oppvarmet basseng på terrassen og dype skoger rett rundt huset hjelper selvsagt på. Men spesielt hagen har "vokst på meg" i løpet av de årene vi har bodd her. Takket være jevn og trutt innsats - litt nå og da - har det gått fra å være et slags prosjekt til å bli ren kos, og nå kan jeg knapt få tilbragt nok tid der ute. 

Forsommeren i år var smått slitsom av ymse årsaker, og ferien var svært velkommen da den kom. Og etter en drøy uke av feiren hadde en følelse sneket seg inn og satt seg for alvor: en dyp ro. En sånn ro som merkes i hele kroppen; jeg tenker saktere, jeg beveger meg saktere, jeg puster saktere. Ingenting haster, ingenting er spesielt viktig, annet enn å få lest videre i boka og å få tatt en løpetur sånn ca annenhver dag.

Det er jo dette ferien er til. Få ristet av seg agg og stress fra jobben og alt som hører jobbtilværelsen til, og falle på plass igjen. Og en vesentlig innsikt er at livet i sin idealform aldri er langt unna. Ferien røper gjerne om en har funnet det eller ikke. Blir ferien en frustrerende skuffelse, åpenbarer det bare at en leter etter "livet" på feil sted, eller legger feil premisser til grunn for det som kunne vært bra. 

Sånt er selvsagt lett for meg å si, som bor her ute på landet. Men når jeg hører folk klage over at livet er så stressete og slitsomt og det blir så lite tid igjen til det en har lyst til, så tenker jeg "ja, men da må du iallfall - til å begynne med - se over prioriteringene dine"! Hvis livet ditt bare føles fullt av "skal og må", og lite "kan og vil", så må du ta den tidligere omtalte ryddesjauen i "kalenderen". Jeg har jo tidligere skrevet litt om denslags, men ting krystalliserer seg gjerne enda bedre ut når en har ferie. Jeg har selv hatt flere ferier der jeg har endt opp med å slutte med ting når "semesteret" begynner igjen.

Fortsatt god ferie, og rydd hjernen!