Det siste året har vært venting og en stor dose passivt stress. Jeg er ikke gift lenger. Ekteskapet tok slutt i mai ifjor. Dét i seg selv var ikke helt uventet, forholdet har vært en ensom tosomhet i lang tid. Men så hadde vi et hus å selge, og dét skulle vise seg å ta tid. Brennhett boligmarked? Ikke ute på bygda, iallfall, selv om kjøretiden til Oslo sentrum kun er en snau halvtime.
Av hensyn til økonomi og datteren vår valgte vi å bli boende i huset sammen hele denne perioden. Med 150 kvadratmeter å fordele oss på gikk det i og for seg greit, men spesielt hyggelig var det jo selvsagt ikke. Det ble heller ikke spesielt mye hyggeligere av at det ikke lå noen fremtid i tilværelsen.
Det verste for meg var alle helgene som gikk med til å forberede huset for visninger. Visninger som, i flere tilfeller, ingen kom på. Disse helgene kunne, og burde, vært brukt til å være en bra pappa og finne på hyggelige ting med datteren min. I steden ble hun overlatt til å leke selv eller se på TV mens vi voksne måtte rydde og vaske. Ulidelig kjedelig og frustrerende.
Men så, endelig, for noen uker siden, ble huset solgt! Det var den lykkeligste dagen siden mai i fjor!
Nå har jeg fått meg en leilighet i et litt mer urbant strøk enn bygda jeg bodde i. Eksen og jeg har en samarbeidsavtale som ser ut til å fungere bra, og jeg har på mange måter no strings attached. Det føles enormt bra.
Så i dag hygget jeg med meg en ekstremt velsmakende presskanne for første gang på svært lenge! Og jeg ønsker min nye tilværelse mer enn velkommen!
