Nylig snublet jeg - uheldigvis - over en artikkel på NRKs nettside om hvor fryktelig kreftfremkallende ultraprossessert mat er. Ultraprossessert mat er jo fjorårets, og årets, store moteord hos de såkalte "sosiale mediene" (de er ikke sosiale, og ikke medier, må vi huske) og senere hos det såkalte main stream media, som de redaktørstyrte - altså reélle mediene kalles nå.
Artikkelen jeg var så dum å klikke meg inn på, satte - på tabloid vis - kun i gang frykt og mismot hos meg. Den gav nemlig ingen konstruktiv informasjon og opplysning om hvilke ernæringsprodukter som ville kunne gjøre livet mitt enda finere, ettersom studien den henviste til ikke kunne gi noen spesifikke svar på hvilken ultraprossessert mat som kommer til å ta livet av meg på kjipeste vis. Så artikkelens funksjon var kun å skremme, ikke opplyse. NRK har altså også begynt å løpe skremselpropagandistenes ærend. Iallfall på nett, der såkalte click og likes er vår kulturs hardeste valuta.
Jeg har tidligere hatt noen ryddesjauer i livet for å fjerne ting som bare tar uten å gi, ødelegger uten å bygge opp.
Artikler som den jeg nevnte er et godt eksempel på ting som skal ut. For lengst har jeg sluttet å lese tabloidavisene, med tilhørende "forbruker-stoff", som i realiteten bare er dårlig tilslørt reklame. Vi skal informeres og manipuleres hele tiden, selv om alle med en viss allmendannelse utmerket godt vet hva som er lurt og dumt når det gjelder pengebruk, forbruk og ikke minst forskjellen på sunt og usunt.
All denne underholdningen gir oss en drøss med ting vi kreves å forholde oss til. Men stopp nå litt; må vi faktisk det? Nei, det er akkurat det vi ikke må.
Må det virkelig gjøres, eller bare tror jeg det må gjøres? Det var spørsmålet jeg stilte meg første gang jeg hadde en sånn større ryddesjau i livet, og forskjellen er avgjørende. Det er ingen ende på alle ting vi tror vi må lese, lære, gjøre og ikke minst kjøpe, om vi skal tro alle dem som prøver å manipulere oss. Og sannheten er jo at nei, det er bare noe de får oss til å tro. En trenger ikke "siste nyeste"; jeg spiller bilspill på en 22 år gammel Playstation 2 når jeg virkelig skal koble av.
Vi må ta et steg tilbake, gjøre som Trond Viggo, og spørre hvorfor det? og vil da ganske fort komme fram til at det ikke finnes noe godt svar på nettopp "hvorfor det".
Tidligere år har jeg ryddet bort både nettaviser, de såkalte sosiale mediene, og søppel fra boden. Jeg har sluttet å drikke alkohol, jeg har sluttet å røyke, og jeg har blitt en racer på å gjennomskue skitne salgstriks. Men beskyttelsen mot skremselspropagandaen og desinformasjonen der ute er nok en ting som aldri slutter så lenge en velger å ha internett hjemme. En må være sin egen brannmur.
Så hva kan oksen Ferdinand lære oss? Jo, å glede seg over det alt det fine her i verden, lukte på blomstene mens han ser på galskapen de andre driver med der ute, og oftest mulig si:
Ellers takk, jeg er ikke interessert!
