Skooooo! ...til lyst

Vinteren var lang i år. Og dermed ble også piggsko-sesongen lang. 

For noen år siden, da datteren min var nyfødt, sto jeg nemlig i valget mellom å kjøpe meg tredemølle til å ha hjemme for å få løpt så mye som jeg ønsket året igjennom, eller å kjøpe meg piggsko og bli en "vinterløper". Jeg valgte det siste, og har ikke angret et sekund. Kulda kan en kle ute. En blir varm av å løpe. Og overraskende lenge, mens det bare var litt snø og ingen is under, kunne jeg løpe i sommerskoa uten plunder. 

Nå er vinterskoa parkert for sesongen. Første løpetur på sommerskoa er alltid "som å begynne å løpe på nytt" - helt nydelig! Mine gamle sommerløpesko var fullstendig nedløpt, så jeg ønsket meg et par nye til jul. Av samme type, ettersom mine New Balance 1080 er de beste skoa jeg har løpt i. Jeg har prøvd og eid andre typer, men ingen slår disse. De har kommet i oppdaterte versjoner årlig med små forandringer. Men da jeg lette etter det beste tilbudet i fjor høst, så jeg også at de nyeste generasjonen kommer med en forandring som går ut over det designmessige - de får to millimeter mindre drop. Altså en forandring i skoens løpsegenskaper. Nå vet jeg ikke hvor mye to beskjedne millimeter vil gjøre, men om dette skulle gjøre at skoen går fra fantastisk til middelmådig, ville det i så fall føye seg inn i rekken av overproduksjonens og innovasjonens forbannelse. Flere ganger har jeg opplevd at et produkt jeg virkelig likte har blitt forandret til det verre. 

Nå brukte jeg nesten tre år på å løpe ned det tidligere paret mitt (jeg bruker andre sko også i perioder med mye trening - disse er mengdeskoene mine). Men jeg ville ikke ta noen sjanser; jeg bestilte nylig et par til. Disse skal ligge lagret til jeg har løpt ned mitt nåværende nye par. 

Her tar vi ingen sjanser! Her vil vi ikke stå på bar bakke! 

Og hvem vet - kanskje den nye versjonen med 6 mm drop er helt topp - det kan en jo aldri vite. 

Tradisjoner og merkedager, tidsregning og rytme

 

Årets ritualer av Helene Kierulf Næss er en bok jeg ble oppmerksom på gjennom Studio 2 i NRK Radio for noen år siden. Jeg satte pris på de jevnlige intervjuene om merkedager og tradisjoner og bakgrunnen for disse. 

Med alderen har bevisstheten rundt tradisjoner blitt sterkere hos meg. Visst har årets rytme vært veldig viktig for meg helt fra jeg var barn, og jeg er mer opptatt av datoer enn de fleste. Jeg har plenty av personlige merkedager gjennom året basert på erfaringer og opplevelser. Men akkurat nå er jeg mer opptatt av de mer samfunnsmessige etablerte. 

Etter ha vært igjennom årene som gammel ungdom og ung voksen, da "ingenting" var viktig, og året like gjerne kunne vært som TV3, der Simpsons og Kongen av Queens går til samme tid hver dag, samme om det er julaften eller 17. mai, ble jeg i slutten av tyveårene veldig glad i disse tradisjonene. Etter å ha forkastet både påske og jul som foreldet og irrelevant dilettanteri til overforbrukets ære, ble jeg, sånn følelsmessig, faktisk tatt på fersken av en helt nøktern og grei reklamefilm på TV oppunder jul et år i andre halvdel av mine tyveår, og innså at jeg jo har en dypere og mer personlig følelse for nettopp disse tradisjonelle greiene. At de har et innhold i sin form. 

Jeg har jo ikke vokst opp i noe religiøst hjem. Og selv om kristendommen nok har vært sterkere til stede i mitt liv enn mange andres, regner jeg meg ikke som troende. Men religiøs? Tja, kanskje litt? Religiøs i betydningen tro mot fremfor tro på. Tradisjonene vi har er noe jeg er glad i, og som jeg synes er verdifullt å gi videre til mitt barn, kun fordi de er tradisjoner og noe fint. I desember, mens hele bygda bugnet av julelys på trær og i vinduer var det veldig koselig, men også viktig for meg, å hente datteren min i barnehagen og gå hjem med henne i vogna så vi kunne stoppe for å kose oss med lysene og pynten. Mye livskvalitet i andres julepynt. 

Helene K. Næss skriver om hvordan gamle merkedager og tradisjoner, fester og ritualer er knyttet til naturens rytme, som solverv og jevndøgn, vår og høst. Og at denne rytmen er med på å gi oss mennesker en slags mening i tiden som går. (Næss, 2021, s. 14) Og dette sykliske i tiden er blitt noe av det vakreste jeg kan tenke meg i livet, både på liten skala og på stor skala. Dagslyset som går, og innholdet i døgnets "faser", årstidene som går, med sitt innhold som endres littegrann for hvert år, og den store skalaen - livet, og tanken på at min lille datter på to en gang skal bli en gammel dame, forhåpentligvis glad og fornøyd med livet hun har levd så langt, føles trygt og godt og gir mening og trygghet også i perioder da dumme småting kan drive en halvt til vanvidd.

Jo voksnere jeg har blitt, desto mer setter jeg pris på dette, og Helene K. Næss sin bok er en meget fin ting å hygge seg med på en heller grå mars-søndag. 

Lumix 5

Nå er det snart 12 år siden jeg kjøpte denne skatten av et kamera. Det har vært med meg på utallige turer, både nært og fjernt. 

Jeg har likt å fotografere siden jeg var barn. Som ungdom hadde jeg sommerjobb i lokalavisa, og noe av det morsomste jeg visste var å være med fotografene på jobb. Da lærte jeg masse om håndtverket.

Selv om det finnes mange flotte kameraer der ute, er det nå engang sånn at det beste kameraet er det du har med deg. Rettere sagt det du gidder å dra med deg! For mange i dag, er jo det mobiltelefonen, som etterhvert tar ganske så brukbare bilder. Men jeg synes det er litt for knotete og plundrete å ta bilder med den - jeg har ikke aktivert noen sånn såkalt hurtigtilgang til kameraet fra låseskjermen; da åpnes telefonen altfor ofte i kamerafunksjon når den skal brukes til annet. 

Dessuten er det jo slett ikke alltid en gidder å drasse på telefonen. Jeg er av disse "gamlingene" som gjerne slenger den fra meg i hanskerommet på lydløs når jeg går ut av bilen, eller lar den ligge igjen hjemme når jeg går på tur hjemme. 

Lumix-kameraet glir lett ned i jakkelomma. Ja, det er større og mer klumpete enn de minste kompaktkameraene. Og det er fordi det har bedre optikk enn disse. Vesentlig for bildekvaliteten er nettopp optikken, hvilket er hvor mobiltelefonene gjerne kommer til kort. Men optikk tar plass, og derfor er de gode kameraene litt klumpete. Men lommeplass er jo en prioriteringssak. 

Med håndleddsnor, som jeg har "ettermontert", samt snor til linselokket, kan kameraet alltid være "skyteklart" på tur. For en skrur jo aldri av kameraet mens en er ute og går med det, bare for å ha det nevnt. Da slipper en det triste fenomenet at motivet er borte i dét en endelig har fått kameraet klart.

12 år gammelt er det. Noen døde piksler på skjermen på baksiden til tross; det tar fortsatt flotte bilder. Og hvem vet? Kanskje det holder i 12 år til? Bildet under ble i sin tid tatt med dette kameraet, og det henger pr. i dag på en glassplate i gangen hjemme. 

Ord for dagen

Mitt følelseliv er som en lettstelt enebolig på ett plan. Også i mange tilfeller kjent som seniorbolig.