Lumix 5

Nå er det snart 12 år siden jeg kjøpte denne skatten av et kamera. Det har vært med meg på utallige turer, både nært og fjernt. 

Jeg har likt å fotografere siden jeg var barn. Som ungdom hadde jeg sommerjobb i lokalavisa, og noe av det morsomste jeg visste var å være med fotografene på jobb. Da lærte jeg masse om håndtverket.

Selv om det finnes mange flotte kameraer der ute, er det nå engang sånn at det beste kameraet er det du har med deg. Rettere sagt det du gidder å dra med deg! For mange i dag, er jo det mobiltelefonen, som etterhvert tar ganske så brukbare bilder. Men jeg synes det er litt for knotete og plundrete å ta bilder med den - jeg har ikke aktivert noen sånn såkalt hurtigtilgang til kameraet fra låseskjermen; da åpnes telefonen altfor ofte i kamerafunksjon når den skal brukes til annet. 

Dessuten er det jo slett ikke alltid en gidder å drasse på telefonen. Jeg er av disse "gamlingene" som gjerne slenger den fra meg i hanskerommet på lydløs når jeg går ut av bilen, eller lar den ligge igjen hjemme når jeg går på tur hjemme. 

Lumix-kameraet glir lett ned i jakkelomma. Ja, det er større og mer klumpete enn de minste kompaktkameraene. Og det er fordi det har bedre optikk enn disse. Vesentlig for bildekvaliteten er nettopp optikken, hvilket er hvor mobiltelefonene gjerne kommer til kort. Men optikk tar plass, og derfor er de gode kameraene litt klumpete. Men lommeplass er jo en prioriteringssak. 

Med håndleddsnor, som jeg har "ettermontert", samt snor til linselokket, kan kameraet alltid være "skyteklart" på tur. For en skrur jo aldri av kameraet mens en er ute og går med det, bare for å ha det nevnt. Da slipper en det triste fenomenet at motivet er borte i dét en endelig har fått kameraet klart.

12 år gammelt er det. Noen døde piksler på skjermen på baksiden til tross; det tar fortsatt flotte bilder. Og hvem vet? Kanskje det holder i 12 år til? Bildet under ble i sin tid tatt med dette kameraet, og det henger pr. i dag på en glassplate i gangen hjemme.